Det viser en ny TØI-rapport som har kartlagt friluftslivsbruken i områdene rundt Oslofjorden. Rapporten er laget i samarbeid med Norges Idrettshøgskole og Københavns Universitet.
Lokal bruk til turgåing
De vanligste friluftsaktivitetene folk bruker områdene rundt Oslofjorden til er turgåing, soling, bading og grilling/piknik. De aller fleste turene er relativt korte og starter gjerne ved bolig eller egen hytte. Aktiviteten varierer mye fra sesong til sesong, men også i lavsesongen (mellom november og februar) er aktiviteten relativt stor og ligger på ca. 40 prosent av bruken i høysesongen. Dette skyldes trolig at de mest populære friluftsaktivitetene, som korte gåturer og lufteturer med hund, kan gjøres året rundt.
De som bor nærmest strandsonen bruker områdene mest, og atkomsten til strandsonen skjer mest til fots eller med sykkel. Kollektivtransport benyttes i mindre grad, og mest i de tettest befolkede områdene som (indre Oslofjord).
Barnefamilier og de med høy inntekt mest aktive
Familier med hjemmeboende barn under 17 år er mest aktive i utendørs friluftsaktiviteter på og ved Oslofjorden. De minst aktive gruppene er enslige foreldre med hjemmeboende voksne barn, samt aleneboende.
Høy inntekt gjør det mer sannsynlig at man er aktiv i friluftsaktiviteter, og den laveste inntektsgruppen har færrest aktiviteter. Også etnisk bakgrunn har betydning, da det er en lavere deltakelse blant de som selv er og/eller med foreldre født i Asia, Afrika eller Latin-Amerika.
Tid og dårlig tilrettelegging begrenser folks friluftsaktiviteter
To faktorer påvirker folks friluftsaktiviteter; personenes situasjon og stedene aktivitetene skjer.
Når det gjelder personenes situasjon (etterspørselssiden) er det mangel på tid, trøtthet og familieforpliktelser som er de viktigste barrierene mot økt friluftsaktivitet. Barrierene som knytter seg til stedene (tilbudssiden) er trengsel, manglende kunnskap om eksisterende muligheter, dårlig tilgang med offentlig transport og vanskelige adgangsforhold til aktivitetsstedet på grunn av gjerder, private områder og skilting. De fleste barrierene som knytter seg til personenes situasjon, for eksempel familieforpliktelser, er vanskelig å gjøre noe med. Større muligheter er det imidlertid å gjøre noe med barrierer som knytter seg til stedet aktivitetene foregår.
En «bit-for-bit-nedbygging» av strandsonen
Andelen av strandsonen i Oslofjorden som er tilgjengelig for allmenn ferdsel er ca. 40 prosent (ca. 30 prosent i Indre Oslofjord). Resten er områder brukt og regulert til andre formål, som bygninger, boliger, dyrket mark, veier, jernbane, kaianlegg, båthavner, hytter og campingplasser.
Til tross for et restriktivt lovverk med et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet siden 1965, har det skjedd og skjer det fortsatt en «bit-for-bit-nedbygging» av strandsonen i fjordkommunene. Muligheten kommunene har til å gi dispensasjon fra det generelle byggeforbudet har ført til en liberal praktisering av loven. Dispensasjoner framstår som hovedregel heller enn unntak.
I dag er det knapphet på tilgjengelige og attraktive utmarks-områder i strandsonen, særlig i Indre Oslofjord og tett på byer og tettsteder. Både kommuner, interkommunale friluftsråd, frivillige organisasjoner og private aktører bidrar i dag med tiltak for å utvide utmarksarealene ved å sikre at antallet, omfanget og attraktiviteten skal øke. Hver for seg representerer dette utvidelser og oppgraderinger som fremmer allmennhetens tilgang til strandsonen og bruk av allemannsretten. Slik blir områder «meter-for-meter og bit-for-bit» restaurert, ryddet og tilrettelagt. Observasjoner viser at selv små tiltak, skaper betydelige ringvirkninger.
Presset på arealene viser imidlertid at omfanget av badstuer, kajakkbrygger og utekaféer, og nye fjord- og sentrumsnære boligområder, også bidrar til at areal avsatt til åpent tilgjengelige «allmenninger», kan oppfattes å være private.
Rapporten er finansiert av Miljødirektoratet.
Tekst: Hanne Sparre-Enger, kommunikasjonsleder
