Du er her

Norsk jernbane er slitt og har sprengt kapasitet

Norsk jernbaneinfrastruktur holder for lav standard, kapasi­teten på Østlandet er begrenset og forsinkelser skyldes forhold ved infrastrukturen.

Jernbanesektoren mangler dessuten en aktør som ivaretar det overordnede ansvaret for at jernbane sammen med andre transportformer leverer tjenestene kundene ønsker.

Det kommer frem i en fersk TØI-rapport som har sett på organiser­ingen av jernbanen i Norge, med særlig fokus på balansegangen mellom markedsorganiser­ing og ulike former for markedssvikt.

Norge er en del av EUs pan-europeiske transportnettverk og innsatsen har spesielt vært rettet mot å redusere grenseoverskridende ineffektivitet, samt å forbedre inter­operabilitet. Totalt har EU vedtatt fire jernbanepakker, og de er tatt inn som del av EØS-avtalen. Norge har akseptert alle jernbanepakkene. Rapporten har studert organiseringen av jernbanesektoren i et utvalg av europeiske land med tilsvarende problemstillinger.

Organisering av jernbanen i Norge

Studien avdekker kapasitetsutfordringer på verkstedsfasiliteter som også skaper pro­blemer for de ulike vedlikeholdstilbyderne. Norsk jernbaneinfrastruktur holder gjennomgående for lav standard, og kapasi­teten i sentrale deler av Østlandet er begrenset. Forsinkelser ser i stadig større grad ut til å skyldes forhold ved infrastrukturen, og i intervjuene i studien etter­lyses sterkere insentiver for BaneNor.

Jernbanesektoren mangler en aktør som sikrer et overordnet ansvar for at jernbane sammen med andre transportformer leverer tjenestene kundene ønsker. Når kapasiteten og kvaliteten på jernbaneinfrastrukturen bestemmer tilbudet, oppstår dermed et tomrom med hensyn på hvem som skal ta det overordnede ansvaret for kundeperspektivet i dagens organisering. Styringsstrukturen mellom samferdselsdepartementet, Jernbanedirektoratet og BaneNor er en del av denne utfordringen.

Kvalitet, frekvens og volum av tjenestetilbudet avgjøres i stor grad av kapasiteten og kvaliteten på skinnene, og problemet er større i dag enn hva den var da man først begynte å diskutere konkurranseutsetting.

Organiseringen av den norske konkurransen innebærer at tidene operatørene skal kjøre er forhåndsbestemt. Det samme er togsettene og antall togsett, og operatøren kan ikke bestemme hvorvidt infrastrukturen på strekningen skal oppgraderes. Det operatørene konkurrerer på blir dermed i realiteten forventet vekst i antall reisende.

Med kun 4,7 prosent av person- og godsreiser er dermed jernbanen i Norge et system som først og fremst har betydning i samspill med andre transportformer.

Man ser at konkurranseutsettingen har gitt nye måter å tilnærme seg vekst i antall reisende, men det er for tidlig å si noe om dette da de nye opera­tørene har startet opp sine strekninger under pande­mien.

Organiseringen av jernbanen i Europa

EU arbeider for å skape et sammenhengende, åpent og markedsbasert pan-europeisk transportnettverk. Innen jernbanesektoren har innsatsen spesielt vært rettet mot å redusere grenseoverskridende ineffektivitet, samt å forbedre interoperabilitet. Totalt har EU vedtatt fire jernbanepakker, den første allerede i 1991.

Innføringen av jernbanepakke fire har blitt løst med ulike modeller i ulike europeiske land. Sverige har, i likhet med Norge, valgt en full oppsplitting av infrastruktur og transport, mens Tyskland og Frankrike organiserer jernbanen etter en holdingmodell, der ett morselskap eier infrastrukturselskap og operatørselskap som adskilte datterselskaper. I Sveits er jernbanen organisert vertikalt, det vil si at tre selskaper har ansvar for hver sin linje med infrastruktur, og opererer togene på denne linjen.

Rapporten finner at dersom passasjerandel og passasjervekst skal være et mål på vellykket organisasjonsform fremstår den sveitsiske modellen som den mest vellykkede. Her legger man til rette for en bedre koordinering mellom infrastruktur og tog, og man har flere enheter, slik at benchmarking til en viss grad er mulig. Det blir likevel en for enkel analyse da jernbanen i de fleste europeiske land gjennom flere ti-år har vært underfinansiert, og svaret på hvordan man flytte flere passasjerer fra bil til bane ligger trolig først og fremst her.

Alle landene i vår studie har grensekryssende trafikk, både gods- og persontogtrafikk. I Norge utgjør dette kun 0,5 prosent markedsandel i forhold til andre transportformer som fly og bil.

Rapporten baserer seg på data fra litteraturgjennomgang og intervjuer med relevante personer fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, tidligere ledere i ulike virksomheter i jern­banesektoren (før og etter omorganiseringen), og statlige myndigheter.

Rapporten er finansiert av Landsorganisasjonen i Norge.

Rapport: Organisering av jernbanen i Norge. TØI-rapport 1893/2022. Forfattere: Christin Krohn og Silvia Olsen.

      

Gaustadalleen 21, 0349 Oslo

Postboks 8600 Majorstua, 0359 Oslo

E-post: toi@toi.no

 

HR-excellence in research

 

 

Nettredaktør: Kommunikasjonsleder Hanne Sparre-Enger