Samferdselsdepartementet har ansvaret for offentlig kjøp av togtjenester mens kjøpsansvaret for øvrig kollektivtransport ligger hos fylkeskommunene. Dette gir en rekke utfordringer, blant annet knyttet til ruteplanlegging og utvikling av billettsystemer.
Ruteplanlegging for togtransport gjøres i dag sentralt i Jernbaneverket, mens planlegging av lokal kollektivtransport (som ikke er tog) gjøres på fylkeskommunalt nivå. Fylkeskommunale kollektivselskaper mener de har liten reell innflytelse på endringer i togtilbudet. En annen utfordring er å få tilbudene til å korrespondere, noe som særlig er en utfordring på lavfrekvente knutepunkter.
Mer åpne prosesser rundt ruteplanlegging og et transparent rammeverk for hvordan fylkeskommunal støtte til lokaltog skal beregnes, vil være viktig for å bedre samordningen mellom tog og lokal kollektivtransport.
Fylkeskommunene har ingen oversikt over summen av billettinntektene i sitt område mot kostnadene for å drive togtilbudet. Mange sitter med følelsen av at store deler av statlige belønningsmidler går tilbake til staten igjen gjennom den eksisterende kompensasjonsordningen. Det bør derfor utarbeides et rammeverk for hvordan sømløse reiser skal beregnes, hvor produksjonskostnader og kundenes betalingsvillighet inkluderes i regnestykket.
Effektivitetsgevinstene av samordning er usikre på kort sikt. På lengre sikt vil økt samordning og helhetstenkning rundt det lokale transportsystemet sannsynligvis være gunstig både i et kundeperspektiv og for økt effektivitet.
For å bedre samordningen mellom lokal kollektivtransport og tog i Norge bør ruteplanleggingen i større grad forankres lokalt. I Sverige og Helsingfors (Finland) er ansvaret for kjøp av lokaltog regionalt. Fordelen er at dette kan gjøre helhetlige prioriteringer lettere ut fra et fullstendig økonomisk bilde. I tillegg vil fordeling av inntekter være uproblematisk fordi alle inntektene havner i samme kasse.