Arbeidsreiser med bil er en stor trafikkutfordring i norske urbane områder, både med tanke på kø, støy, lokal luftforurensning og klimagassutslipp. Innføring av parkeringsavgift på arbeidsplassen kombinert med forbedret kollektivtransport kan redusere bilbruk på arbeidsreiser. Det betyr at andre tiltak enn fortetting i større byområder kan gi raskere og større effekt på reduksjon i bilbruk på arbeidsreisen.
Dette er en av hovedkonklusjonene i en ny TØI-rapport. Hovedformålet med prosjektet som er rapportert har vært å få kunnskap om hvilke virkemidler som er effektive, bærekraftige og politisk gjennomførbare for å redusere bilbruk på arbeidsreiser i Oslo, Bergen og Trondheim.
Studien finner også en effekt av endringer i lokal tilgjengelighet, (dvs. tetthet, arbeidsplasstetthet og tetthet i servicetilbud rundt bolig) på bilbruk på arbeidsreisen, men den effekten er mindre. Hovedforklaringen er at mesteparten av bolig- og arbeidsplasslokaliseringen ikke vil endres mye de neste årene i store byområder siden det meste er bygget allerede. Å endre lokal tilgjengelighet er i tillegg et tidkrevende tiltak.
Innføring av parkeringsbegrensninger og forbedringer i kollektivtilbudet kan derimot i prinsippet gjennomføres «over natten» og tiltakene vil kunne gi klar effekt raskt. Noen har trolig også mindre mulighet til å velge bil fremfor kollektivtransport, for eksempel de som arbeider skift, turnus eller natt eller de med dårligere tilgang til kollektivtransport ved arbeidsstedet. Dette bør tas hensyn til i utformingen av tiltak.
Korte og enkle kollektivreiser, med direkteruter og lite ventetid, gir mer fornøyde kollektivbrukere enn de med lengre og mer kompliserte reiser. Men bytter av transportmiddel er ikke nødvendigvis et problem så lenge byttene er effektive og forbundet med kort ventetid.
Flere på hjemmekontor har også en effekt på reduksjon i bilbruk på arbeidsreisen. Beregninger tilsier at omtrent en fjerdedel av de som vanligvis reiser med bil til arbeid i Oslo regionen kan jobbe hjemmefra og være like eller mer effektive enn på sitt vanlige arbeidssted.
Når det gjelder aksept av samferdselspolitiske tiltak og i hvilken grad innbyggere og politikere er samstemte i prioritering av virkemidler (for eksempel bompenger eller forbedringer i kollektivsystemet) varierer det med politisk ståsted og mellom byer. Politikerne er generelt veldig fornøyde med hva som kommer ut av nettverkene tilknyttet byvekstavtalene og oppfatter nettverkene som nødvendige for å koordinere innsats, løse problemer og øke kvaliteten på politikken. Samtidig ser man at både organiseringen av disse nettverkene og kommunikasjonen fra dem og politikerne gjør det vanskelig for innbyggere å vite hvem som er ansvarlig for politikken som føres.
