Det er konklusjonen i en ny TØI-rapport som analyserer mulighetene og betingelsene for å nå de ambisiøse utslippsmålene for kjøretøyparken som er satt i Nasjonal Transportplan. Rapporten er laget på oppdrag fra Klima og miljødepartementet som en del av Klimakur-utredningen.
Nasjonal Transportplan stadfester regjeringens mål om at alle nye personbiler, lette varebiler og nye bybusser skal være nullutslippskjøretøy innen 2025. Innen 2030 skal alle nye tyngre varebiler, 75 prosent av nye langdistansebusser og 50 prosent av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy.
Analyser viser at målet for personbilmålet er mest krevende å nå. De største teknologiske og praktiske utfordringene vil fortsatt være rekkevidde, lade-hastighet og ladeinfrastruktur. Men også bilenes bagasjeplass og muligheter for takstativ og hengerfeste spiller en rolle.
Det er noen brukergrupper det kan være vanskelig å få til å velge elbil. Disse må «tvinges» av myndighetene og det vil kreve svært kraftige insentiver, restriksjoner eller økte avgifter på bensin- og dieselbiler. Den marginale kostnaden ved å «tvinge» de siste brukerne over på el-kjøretøy vil være høy.
En omfattende utbygging av ladeinfrastruktur, som i enkelte områder ikke vil kunne bli lønnsom på grunn av stor variabilitet i behovene gjennom året, er nødvendig. Dette kan bli svært kostbart for staten i form av unødvendig store skattetap og behov for subsidier til ladeinfrastruktur, og det er ikke sikkert at det vil lykkes fullt ut.
Hydrogenbiler vil, i sterkt begrenset omfang, kunne bidra til 2025-målet. Men få modeller og lave produksjonsvolumer begrenser potensialet, og det vil også forutsette utbygging av en landsdekkende infrastruktur.
Målet for lette varebiler kan være oppnåelig i forhold til utviklingen i lette varebilers rekkevidde og ladetid. Små varebiler har samme type teknologi som personbilene, og det er plass til omtrent like mye batterier. Rekkevidden vil være tilstrekkelig for bruksområdet til de fleste små varebiler.
Målet for tunge varebiler ser krevende men oppnåelig ut. Det antas at de store el-varebilene vil følge utviklingen til de små el-varebilene, tidsforskjøvet med inntil 5 år. Det vil kreve tilstrekkelige insentiver for el-varebiler og ladeinfrastruktur, og/eller økte avgifter på dieselvarebiler.
Målet for bybusser er mulig å nå. Bussdriftskostnadene kan imidlertid øke på grunn av at det kan bli behov for fem til ti prosent flere busser for å klare samme transportarbeid, spesielt på sterkt trafikkerte ruter på grunn av behov for å lade batteriene i løpet av dagen. Dette vil gi økte totale kostnader selv om kostnadene per buss kanskje blir konkurransedyktig innen 2025. Aktiv bruk av miljøkrav i anbudskriteriene vil bli nødvendig for å kunne nå målene. Tilstrekkelig ladeinfrastruktur må også på plass.
Målene for lastebiler og langdistansebusser er langt mer usikre da nullutslippsvarianter av slike kjøretøy ikke finnes i ordinær serieproduksjon enda, slik at det ikke finnes relevante brukererfaringer. I disse segmentene kan hydrogen få en viktig rolle.
Valg av privatbil og næringskjøretøy er tross alt frivillig. Derfor kan en aldri bli sikker på at målene kan nås.
