Dette er sambandene Solavågen-Festøya, Anda-Lote og Moss-Horten.
For sambandet Molde-Vestnes er det beregnet negativ netto nytte til tross for at økt frekvens vil gi relativt høy trafikkvekst.
Økt frekvens, redusert ventetid og lavere overfartstid på riksvegferjene gir nyttegevinst for trafikantene. Det samme gjelder ringvirkninger i de lokale arbeidsmarkedene og skatteeffekter av økt arbeidstilbud.
Fem av sambandene som studeres i rapporten ligger på Vestlandet: Molde-Vestnes, Anda-Lote, Mannheller-Fodnes, Solavågen-Festøya og Halhjem-Sandvikvåg. Det sjette er Moss-Horten, som binder sammen øst- og vestsiden av Oslofjorden.
Framtidens ferjeteknologi er usikker, men det er grunn til å tro at den teknologiske utviklingen vil kutte driftskostnadene i ferjesambandene, noe som vil øke den samfunnsøkonomiske lønnsomheten.
For enkelte av sambandene kan økt frekvens gi nytte raskere enn hva tilfellet er ved faste forbindelser. Noen av fjordkryssingene vi kjenner fra «ferjefri E39» prosjektet er både ingeniørteknisk utfordrende og svært kostbare.
Det kan være aspekter ved tilbudsforbedringen som ikke blir fanget opp i analysene, for eksempel fleksibilitets- og pålitelighetsgevinster for godstransport som benytter ferjesambandene, effekter av at tjenesten er døgnåpen, osv.
Men man ser at frekvensøkning på riksvegferjene, sammen med ferjekai-investeringer og økning i ferjeflåten, er en relativt sett liten og reversibel investering sammenlignet med faste fjordforbindelser.
Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Statens vegvesen.
