Det viser en ny TØI-casestudie som analyserer hvordan mikrourbanisering kan løfte sentrumsutviklingen i små kommuner med mellom 200 til 2000 innbyggere.
Mikrourbanisering betyr strategisk stedsutvikling med særlig fokus på sentrum hvor offentlige aktører, næringsliv og frivilligheten arbeider sammen med mål om å øke attraktiviteten til et mindre tettsted (200-2000 innbyggere). Mikrourbanisering kan være knyttet til fysiske egenskaper ved stedet som samlokalisering av arbeidsplasser, boliger, offentlige tjenester, sentrumstilbud, samfunnshus og offentlige møteplasser i et fortettet lokalsenter. Det kan også være knyttet til ikke-fysiske egenskaper som aktørsamarbeid, aktivitet i sentrum og andre elementer som gjør et tettsted til et attraktivt sted å jobbe, bo eller besøke.
Kommunen må spille en sentral rolle
Rapporten viser til noen forutsetninger som bør være førende for god mikrourbanisering: Det bør være et kommunalt vedtak om sentrumssatsing, man bør utvikle kommunale strategier og planer som legitimerer og bidrar til ønsket utvikling og kommunen må lede prosessen. Forskerne mener videre at det at kommunen selv investerer i sentrum og går foran med investeringer er viktig. Nært samarbeid, god kommunikasjon, tydelige signaler, samt oppfølging av egne planer og målsettinger fra kommunen sin side styrker tilliten, tryggheten og investeringsviljen til lokale aktører.
I tillegg bør nøkkelaktører utenom kommunen bidra, kommunen bør delta i FoU prosjekter og prosjekter som Bolyst og GNIST, kommunene bør anvende styringsverktøy og det må settes av personressurser til å jobbe med stedsutvikling i kommunen.
Prosjektet er finansiert av Kommunal- og distriktsdepartementet.
Illustrasjonsfoto: Imodalen.no
Tekst: Hanne Sparre-Enger, kommunikasjonsleder