TØI har undersøkt hvilke typer innfartsparkeringer som i størst grad kan bidra til å redusere biltrafikkmengder og klimagassutslipp, og hvordan plan- og beslutningsprosesser kan gjennomføres slik at de reelle effektene belyses.
I byregioner, er det innfartsparkeringer som ligger langt fra destinasjonen, som ikke stimulerer til unødig kjøring, og som ikke gir trafikkskapende fortrengning av utbygging og aktiviteter, som i størst grad gir trafikkreduksjon.
Basert på funnene har vi utarbeidet en veiledning om hvilke kartlegginger og analyser som bør gjennomføres i plan- og beslutningsprosesser knyttet til innfartsparkeringstilbudet, hvilke alternativer til innfartsparkeringer som bør vurderes og hvordan resultater fra analysene bør inkluderes i beslutningsgrunnlaget.
Vi har i tillegg laget en egen rapport der vi har undersøkt bruken av innfartsparkeringsplasser. Mange av de 75 undersøkte innfartsparkeringsplassene er fullt utnyttet. Det gjør at bilførere må reise tidlig for å finne ledig plass. Over halvparten av dem som kjører bil til en innfartsparkeringsplass er bosatt mindre enn 3 kilometer i luftlinje fra der parkeringen skjer.
Rammevilkårene for å kjøre bil hele veien er begrenset for et flertall av brukerne, fordi reisemålet hovedsakelig ligger i sentrale områder med begrenset og/eller avgiftsbelagt parkering. I tillegg er det kø og bilførerne må ofte passere bomring på vei til målet. Omtrent 25 prosent blant de som kjører bil har barn i barnehagealder.
Rapportene er utarbeidet på oppdrag fra Transnova, en rekke fylkeskommuner, Statens vegvesen Region sør og Jernbaneverket.
