logo

Søk

Du er her

Grønn kampanje ga mindre biltrafikk

Kampanjen ”Jeg kjører grønt” i Kristiansandsregionen har ført til at flere har begynt å sykle, bruke buss eller gå til jobben i stedet for å kjøre bil. Nær 60 prosent av deltakerne som i hovedsak brukte bil til jobb før kampanjen, svarer at de fra nå ofte eller alltid vil bruke sykkel i sommerhalvåret.

Areal- og transportprosjektet i Kristiansandsregionen arbeider for å endre transportmiddelfordelingen og gjøre regionen mindre avhengighet av privatbil. Kampanjen ”Jeg kjører grønt” er et forsøk på å få arbeidstakere som i hovedsak benytter bil til og fra jobb til å redusere bilbruken til fordel for å gå, sykle eller ta buss.

Ansatte ved tolv større bedrifter i Kristiansand ble tilbudt et gratis månedskort for buss eller en sykkelpakke verdt anslagsvis tusen kroner. Knapt 400 ble med på kampanjen. Fire av fem valgte sykkelpakken.

Evalueringen viser at kampanjen ser ut til å ha hatt god effekt når det gjelder å endre transportvanene, særlig blant bilbrukere som valgte sykkelpakke.

Mer enn halvparten (57 prosent) som anga at de kjørte bil 3-5 dager i uka før kampanjen, angir som en prognose for egen atferd framover, at de forventer at de alltid eller ofte vil sykle i sommerhalvåret. Andelen som angir at de vil forlate bilen til fordel for sykkelen er større (80 prosent) blant dem som brukte bilen tre av fem dager, enn blant dem som brukte den fem dager i uken til og fra jobben (45 prosent). Det ser altså ut til at ”blandingsbrukerne” (de som veksler mellom ulike transportmidler) er lettest å få til å endre atferd gjennom kampanjer som dette.

Det er bare en firedel av deltakerne som gir uttrykk for at kampanjedeltakelsen ikke har bidratt til endrede transportvaner. Omfanget av endring er betydelig større blant dem som valgte sykkelpakke enn blant busskortmottakerne. Blant sykkelpakkefolket svarer kun 18 prosent at kampanjen ikke har ført til endrede vaner, mens det er nærmere halvparten av mottakerne av busskort som svarer slik.

Kampanjedeltakerne har en gjennomgående positiv vurdering av kampanjen og mener unisont at den bør gjentas. Evalueringen har også anslått at kampanjen har positiv netto nytte.

Fire av fem deltakere i kampanjen valgte å sykle til jobb

I Kristiansandsområdet er avstanden mellom bolig og arbeid for kampanjedeltakerne i gjennomsnitt ti kilometer. I denne situasjonen valgte fire av fem tilbudet om sykkelpakke heller enn gratis busskort én måned. Sykkel bli sett på som det mest naturlige alternativet. Bussen går for sjelden, tar for lang tid og oppfattes dessuten å være for dyr. Kollektivtrafikken synes med andre ord å ha vanskelige konkurranseforhold generelt, og i hvert fall inntil avstanden mellom boligen og arbeidsplassen blir ganske stor.

Ikke uventet velges sykkelpakke sjeldnere jo lengre avstanden er mellom bolig og arbeid. Det motsatte er situasjonen for valg av busskort. Nærmere 90 prosent av dem som bor mindre enn ti kilometer fra arbeidsstedet, valgte sykkelpakke. Det er også slik at de med kortest veg mellom bolig og arbeid har de best tilrettelagte betingelsene for sykling; egen separat gang- og sykkelveg.

Deltakerne var blandingsbrukere før kampanjen

Siktemålet med kampanjen var å få dem som hovedsakelig kjører bil til jobb til å slutte med det og gå over til andre transportformer. Etterundersøkelsene i november og april viser at hovedtyngden av deltakerne kjørte bil til og fra arbeid før kampanjen startet, men om lag en tredjedel oppgir også at de syklet en eller to dager per uke. Svært få satt på med andre bilister, og enda færre tok buss eller gikk. Blant kampanjedeltakerne fantes med andre ord mange ”blandingsbrukere”, det vil si folk som kjørte bil noen dager, og som andre dager syklet, busset, gikk eller satt på med andre. Åtte av ti deltakere kjørte bil til jobb tre til fem dager i uka før kampanjen startet.

Begrunnelsene som gis for ikke å gå, sykle eller kjøre buss før kampanjen startet, er først og fremst at det er mye enklere og mer komfortabelt å kjøre bil. Dessuten angis ”gammel vane” som en grunn av nærmere to tredeler. Blant viktige begrunnelser er også forhold som har med busstilbudet å gjøre – at det er for dyrt, at det er for få avganger og at det er dårlige bussforbindelser. Svært få angir dårlig sykkelvegnett som grunn til ikke å ”kjøre grønt”.

Begrunnelsene er noe ulike for hver av deltakergruppene. Blant dem som valgte busskort, er billettprisen og lange avstander den viktigste grunnen for at de ikke kjørte grønt før kampanjen, men også dårlige bussforbindelser og få bussavganger oppgis som ”veldig viktig”. Blant sykkelpakkedeltakerne er de to viktigste grunnene at det er enklere og mer komfortabelt å ta bilen, samt de høye billettprisene i kollektivtransporten.

Det mest slående ved disse resultatene synes å være at det er forhold knyttet til bussituasjonen som framheves hyppigst som motiverende element - ved siden av gammel vane og det ganske opplagte – at det er mer fleksibelt og komfortabelt å ta bilen.

Misnøye med busstilbudet

I kampanjeperioden har deltakerne gjennomført sine kampanjevalgte arbeidsreiser i kombinasjon med bruk av andre reisemåter. Det er derfor grunn til å understreke at også under kampanjen var det blandingsbruk av transportmidler. Nærmere halvparten av kampanjedeltakerne benyttet seg én eller flere dager per uke i kampanjeperioden av andre transportmidler enn det de hadde valgt som kampanjetransportmiddel. Hyppigst er det egen bil som alternativt anvendes, men det er også en del som blir passasjerer i bil fra tid til annen (hyppigere for busskortinnehavere enn blant syklistene), og noen velger også å gå av og til. Det er vanligere blant syklistene å ta buss av og til enn det er blant busskortinnehavere å ta sykkelen fatt.

Deltakelsen i prosjektet har resultert i at deltakerne som har valgt å ta ut sykkelpakke, konstaterer at det er lett å gå, sykkelforbindelsene er gode og at en kommer i bedre form, mens det er delte oppfatninger om den alternative transportmåten er raskere. De som valgte busskort, har mer varierende opplevelse enn det de syklende og gående vartet opp med. Det er helt klart at de som valgte buss opplever at det tar lengre tid enn å kjøre egen bil. Mange anser det som mulig å slappe av under bussturen, men langt fra alle opplever det slik.

Det er svært delte oppfatninger om busstilbudet er godt, men et flertall heller mot å mene at det ikke er særlig bra. Det er betydelig misnøye med busstakstene, frekvensen i busstilbudet, holdeplassmønsteret og enkelte trasévalg, samt koordineringen mellom ulike ruter ved overgang. Det synes klart at busstilbudet må bli vesentlig bedre for at kampanjens ønske om å få flere til å velge buss som alternativ til bil på arbeidsreisen, skal kunne realiseres. Og flere tar det nærmest som en selvfølge at det må komme forbedringer i det kollektive transporttilbudet som resultat av kampanjen. Lavere pris og hyppigere og mer pålitelige avganger kan stå som motto for tilbakemeldingen fra deltakerne om nødvendige tiltak for å gjøre bussen mer attraktiv.

Bedring må det også til i sykkeltraseene, både opparbeiding og vedlikehold. Det påpekes en rekke strekninger hvor det er behov for sykkelveger, og svært mange er opptatt av at det blir bedre brøyting om vinteren og ikke minst feiing om våren og sommeren. Strøsand og glasskår er svært lite sykkelvennlig underlag. Det påpekes også behov for parkeringsmuligheter for bil langs hovedvegene inn mot sentrum i Kristiansand (gjerne utenfor bomringen!) slik at det er mulig å kombinere bil, sykkel og buss.

Datagrunnlag

Til grunn for evalueringen ligger dokumenter om kampanjen samt to nettbaserte intervjuundersøkelser blant deltakerne i kampanjen; gjennomført i november 2007 og april 2008 med en svarprosent på henholdsvis 77 og 64. Dessuten spørreskjema til kampanjens kontaktperson i den enkelte bedriften og et telefonintervju med 16 av deltakerne umiddelbart etter kampanjeslutt som grunnlag for den nettbaserte spørreundersøkelsen.

Konklusjon

”Jeg kjører grønt” er en kampanje som retter seg direkte til arbeidstakere – ansatte i bestemte bedrifter – med et tilbud om en ytelse dersom transportpraksis endres i et kortere tidsrom. Den tilfredsstiller dermed to av betingelsene som ofte nevnes som mulige suksessfaktorer for kampanjer; personlig påvirkning og at kampanjen retter seg mot speifikke målgrupper. Den tilfredsstiller også betingelsen om ikke å være en langtrukken affære. Når kampanjen dessuten også benytter seg av insitamenter, skulle ”Jeg kjører grønt” teoretisk sett ha potensial i seg til å kunne påvirke atferden i målgruppen. Det har den også hatt, etter det vi kan se.

Vi har konstatert at kampanjen ser ut til å ha hatt betydelig appell blant ansatte ved de bedriftene som fikk anledning til å delta. De gir nærmest unisont uttrykk for at kampanjen bør gjentas, og gir mange gode råd om hvilke endringer som bør foretas i opplegget: flere bedrifter bør få anledning til å delta; det bør informeres mer og bredere; de såkalte trafikklysenes rolle bør styrkes ved at de gis insitamenter til mer aktivt å verve deltakere, sykkelpakken bør erstattes med gavekort (noe som vil gi mindre administrasjonskostnader og mindre frustrasjon både blant deltakere og arrangører); tidspunktet for kampanjen bør flyttes fra høst til vår; og det bør også overveies om den kan ha lengre varighet. Ved gjentakelse av kampanjen er det også viktig å gi oppmerksomhet til dem som allerede kjører grønt.

I tillegg til den ganske store tilfredsheten med kampanjen i alle ledd, er det også positivt å konstatere at det ser ut til at den har klart å realisere målet om å bidra til endrede reisevaner. I hvert fall tyder de opplysninger deltakerne selv gir om sine arbeidsreiser før, under og etter kampanjen på det. En grov sammenstilling av kampanjens kostnader og antatt positive helseeffekter samt positive klimagasskonsekvenser tyder også på at kampanjen har positiv netto nytte.

Rapport: Evaluering av kampanjen Jeg kjører Grønt. TØI rapport 966/2008. Av Arvid Strand

      

Gaustadalleen 21, 0349 Oslo

Tlf: +47 - 22 57 38 00

E-post: toi@toi.no