De fleste landene har politikk og strategier som gir uttrykk for at de ønsker å forbedre dagens situasjon med hensyn til tilgjengelighet, men landene er kommet svært ulikt når det gjelder å utforme lover, regelverk, handlingsplaner og tiltak.
Veiledere til plan- og bygningsloven, og for utforming av gater og veier som fokuserer på de funksjonshemmedes behov, er utbredt. Halvparten av landene har også en lov om transport eller kollektivtransport som erkjenner behovet for tilrettelegging, og like mange har et regelverk for design av busser som skal sikre tilgjengelighet for alle.
Nesten alle land har, eller er i ferd med å utvikle systemer for prisreduksjon for personer med nedsatt funksjonsevne. Spesialtransport er også et viktig virkemiddel. Mange land stiller spesiell krav om tilgjengelighet når de kjøper transporttjenester.
Noen har også krav om at operatørene skal utvikle strategiske planer for å imøtekomme funksjonshemmedes behov. 14 land har programmer rettet mot opplæring av sjåfører og annet personell som er i direkte kontakt med de reisende og åtte land har målsettinger om opplæring av de som er involvert i planlegging og bygging av de fysiske omgivelsene. Bare fire land har initiativer for opplæring av personer med nedsatt funksjonsevne i å bruke de kollektive transportsystemene.
Tilgjengelighet til kollektive transportsystemer. Politikk og regelverk i Europa. TØI rapport 952/2008. Av Merethe Dotterud Leiren og Aud Tennøy
