Vi har bare noen få år igjen på oss til å iverksette tilstrekkelige tiltak for å begrense den globale oppvarmingen. EU har siden 1990-tallet vært en leder i internasjonale klimaforhandlinger, og satser også sterkt på å være en foregangsregion.
M. Phil Inga Margrete Ydersbond ved Institutt for statsvitenskap forsvarte den 7. september 2018 avhandlingen sin for graden Ph.d.: Political Power in the EU's Climate and Energy Policy and Advocacy Coalition Influence.
Ydersbond har sett på hvordan man best kan forstå beslutningsprosessene i EUs klima- og energipolitikk, og stiller spørsmålstegn ved hvem som egentlig har mest makt. Er det egentlig slik at det er de store og mektige industriene som bestemmer, fremfor representantene for EUs medlemsland?
Medlemslandenes politiske posisjoner henger systematisk sammen med deres nasjonale klima- og energipolitikk og strukturen på deres nasjonale energisystemer, slik som hvorvidt de har besluttet å fase ut kjernekraft eller ei.
Ydersbonds studier dokumenterer tre store koalisjoner av interessegrupper som systematisk har samarbeidet innad for å få størst mulig gjennomslag for sine politiske interesser de siste tiårene. Disse koalisjonene har bare hatt stort gjennomslag for sine politiske posisjoner hvis de har fått støtte fra statslederne i de største medlemslandene.
Ydersbonds avhandling finner at medlemslandene med flest innbyggere og med størst økonomi også generelt har størst gjennomslagskraft under forhandlinger om EUs klima- og energipolitikk. Ydersbonds forskning viser dermed at det er for enkelt å si at «industriene egentlig bestemmer». EUs overnasjonale organer, Europakommisjonen og Europaparlamentet, har også til tider utøvd vesentlig innflytelse.
