Den svenske Transportstyrelsen har definert det å fokusere på sikkerhetskultur som en del av sin tilsynsstrategi. Dette innebærer fokus på sikkerhetskultur i tilsyn (gjennom en 28-punkts sjekkliste) og gjennom Transportstyrelsens kontakt med bedrifter generelt.
Ulykker i transport er et alvorlig folkehelseproblem. På verdensbasis dør det omtrent 1,35 millioner mennesker årlig i vegtrafikkulykker, mens mellom 20 og 50 millioner mennesker skades. Mange mennesker dør også årlig i sjøfart, f.eks. 24 000 i fiskerisektoren. I 2015 ble 1.739 mennesker drept eller alvorlig skadet i jernbaneulykker i EU. Det var i gjennomsnitt 611 dødsfall årlig i luftfart i perioden 2006-2015.
Det har derfor vært argumentert for at det er nødvendig med nye tilnærminger til forebygging av ulykker i transport, særlig i vegtransport. Sikkerhetskulturperspektivet er et eksempel på en slik ny tilnærming. Forholdet mellom sikkerhetskultur og ulykker i organisasjoner er relativt godt dokumentert på tvers av næringer og land. Det er derfor også rimelig å anta at det vil være nyttig for tilsynsmyndigheter i transport å fokusere på sikkerhetskultur i tilsyn, og å bistå bedrifter med utvikling av god sikkerhetskultur.
Denne rapporten tar utgangspunkt i Transportstyrelsens strategi for sikkerhetskultur, og sammenligner hvorvidt de ulike sektoravdelingene i Transportstyrelsen bruker begrepet sikkerhetskultur, og i så fall hvordan de definerer og evaluerer bedriftenes sikkerhetskultur i sine tilsyn. Forskerne sammenligner dette med resultater fra bedriftene i de respektive sektorene, for å vurdere om bedriftene arbeider systematisk med å utvikle god sikkerhetskultur.
Resultatene tyder på at bruken, relevansen og potensialet til sikkerhetskulturbegrepet varierer betydelig mellom sektorene. Mens det var sterkt fokus på sikkerhetskultur i luftfart og jernbane, var det mindre eksplisitt fokus i maritim sektor og ikke fokus på sikkerhetskultur i vegsektoren.
Analysen tyder på at sektormyndighetenes ulike fokus kan relateres til følgende faktorer: 1) Sektorenes juridiske rammeverk, 2) Myndighetenes strategier og prioriteringer, 3) Myndighetenes kompetanse og ressurser, 4) Bedriftenes kompetanse og ressurser, 5) Bedriftssammensetningen i sektorene, 6) Tillit mellom myndigheter og bedrifter, 7) Ulike organisatoriske modenhetsnivåer innenfor sektorene, og 8) Hensynet til like konkurransevilkår.
