Man har også lagt seg på en relativt streng fortolkning av EU-regelverk og EUs anbefalinger, men reformen er i liten grad preget av «Solbergpolitikk».
Dette er hovedkonklusjonene i en ny TØI-rapport som har undersøkt i hvilken grad beslutningsgrunnlaget for Jernbanereformen fremstår som evidensbasert. En evidensbasert beslutning betyr at politiske initiativer skal ha støtte i forskningen.
Stortingsmeldingen «På rett vei», eller «Jernbanereformen», ble varslet i regjeringsplattformen til Solberg-regjeringen i 2013. Målet var å gjennomføre en stor jernbanereform med omorganisering av Jernbaneverket og NSB. Reformen skulle gi klarere ansvarsdeling mellom aktørene, sterkere insentivmekanismer, gjøre det mulig å dra nytte av konkurransefordeler, samt bidra til en bedre koordinering av jernbane og øvrig kollektivtransport.
Svakt kunnskapsgrunnlag
Rapporten viser at Stortingsmeldingen inneholder lite informasjon om kildebruk, noe som er vanlig og viktig for å etterkomme grunnlaget for beslutningene som tas. Det står at man har søkt å gjøre nytte av andre lands erfaringer, men hvilke andre land er ikke klart oppgitt og det finnes heller ingen utførlige beskrivelser av konkurranseutsetting eller organisering i andre land.
I rapporten finner forskerne at det manglet drøftinger av alternativer til de løsningene som ble presentert, for eksempel muligheten for å videreføre ordningen med direktekjøpskontrakter, eller muligheten for å innføre en holdingmodell.
I beslutningsgrunnlaget for jernbanereformen finner man ingen vurdering av hvorvidt Norge kunne sammenliknes med land hvor man hadde gode erfaringer. Heller ikke betraktninger rundt hvorvidt man kunne forvente samme effekt av å konkurranseutsette hele jernbanenettet som av å konkurranseutsette enkelte strekninger, eller en redegjørelse over hvilke fallgruver man burde unngå er vurdert.
For beslutninger om statlige tiltak ved store reformer, regelendringer og investeringer skal den norske utredningsinstruksen ligge til grunn. Den skal sikre at det identifisere alternative tiltak, at virkningene av aktuelle tiltak utredes og vurderes og at alle berørte involveres og samordnes i prosessen. I tillegg skal viktige prinsipielle spørsmål besvares i utredningen, for eksempel hva er problemet man skal løse, hvilke tiltak er relevante, hvilke positive og negative virkninger som følge av tiltakene, hvem blir berørt, og hvilke tiltak anbefales, og hvorfor.
- Vi kan ikke si at Stortingsmeldingen direkte bryter med utredningsinstruksen, men særlig drøftingene av hvilke tiltak som er relevante, og hva som er mulige negative virkninger av tiltakene, er svært tynne, forklarer avdelingsleder for avdeling for Mobilitet og hovedforfatter Silvia Olsen.
I rapporten anbefales det å klargjøre hvilket nivå drøftinger bør ligge på for at formålet med utredningsinstruksen kan sies å være oppfylt, og for å sikre at store utredninger ligger på ønsket nivå.
Streng fortolkning av EU-regelverk
EUs jernbanereformer har hatt som mål å legge til rette for konkurranse på det europeiske skinnenettet gjennom å splitte opp de tidligere landsdekkende (nasjonale) jernbaneselskapene og konkurranseutsetting av persontransport.
Den norske reformen kjennetegnes derimot av en relativt streng fortolkning av EU-regelverk og EU-anbefalinger. Tilgjengelig forskning pekte i retning av en bredere tolkning av EU-direktivet, og at andre EU-land hadde gjort det. Også i forhold til EUs regelverk er drøftingen tynn og vurderingene mangelfulle.
Lite partipolitikk å spore
Rapporten finner at elementene i reformen i liten grad kan betegnes som partipolitikk utover hva EU anbefaler. Forslag av mer spesifikk partipolitisk natur, som å opprette to infrastrukturselskaper eller å la regionale kollektivselskaper planlegge og kjøpe lokaltogtrafikktjenester, ikke ble gjennomført.
Rapporten er finansiert av Norsk Jernbaneforbund.
Tekst: Hanne Sparre-Enger, kommunikasjonsleder
