En ny rapport fra TØI viser hvordan målene for kollektivtrafikken har endret seg fra etterkrigstiden til i dag – og hvordan automatiserte kjøretøy kan bli den neste store drivkraften for endring.
– Vi står foran mange politiske valg som vil få betydning. Automatisering utfordrer de gamle skillene mellom privat og offentlig transport, mellom kollektiv og delt, og reiser grunnleggende spørsmål om kollektivtrafikkens rolle i framtidens mobilitetssystem, sier Jørgen Aarhaug, en av rapportens forfattere.
Fra gjenreisning til automatisering
Etter andre verdenskrig var kollektivtrafikken ryggraden i transportsystemet, drevet av behovet for effektiv forflytning og rasjonell ressursbruk. Senere ble den et viktig virkemiddel for miljøpolitikk, byutvikling og trafikksikkerhet – og et alternativ til bilens negative konsekvenser.
Nå står sektoren overfor en ny teknologisk omveltning. Automatisering og digitalisering kan endre både mål og roller i transportsystemet. Viktige spørsmål som må avklares er knyttet til hvem som skal eie, regulere og tilby mobilitet i framtiden. Ifølge rapporten kan utviklingen trekke i to retninger:
- Kommersielle robottaxier kan føre til mer trafikk og svekke målene om nullvekst og sosial inkludering.
- Delte, regulerte løsninger kan bidra til å nå klima- og mobilitetsmål, men krever sterkere offentlig styring og finansiering.
Utviklingen kan dermed bli et nytt vendepunkt for norsk transportpolitikk.
