En rekke studier har vist at norsk trafikksikkerhetspolitikk ikke har en optimal innretning, både hva gjelder sammensetning av tiltak og måloppnåelse. Silvia Olsens ferske doktorgradsavhandling tar sikte på å forklare disse funnene, og spør:
«Hvorfor er norsk trafiksikkerhetspolitikk ikke like effektiv som den i teorien kunne vært?»
Disputasen finner sted i Gamle festsal, Domus Academica fredag 2. feb. 2018 10:15 - 16:00. Olsen er til daglig avdelingsleder ved Transportøkonomisk institutt. Avhandlingen er skrevet ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.
Avhandlingen viser for det første at mangelen på "optimal" effektivitet kan forklares av en rekke sektorspesifikke egenskaper: Politikkutformingen er avhengig av de til enhver tid tilgjengelige ressursene og aktørene, og det eksiterer en uheldig kunnskapsforskjell mellom ulike institusjonelle aktører. Beslutningsprosessene preges av ulike institusjonelle praksiser. Videre krever bestemte nettverksstrukturer bestemte typer nettverksstyring, men struktur og styring er ikke bestandig tilpasset hverandre.
For det andre er trafikksikkerhet et svært konsensusbasert politikkområde. Dette har resultert i mangel på kritisk debatt, ulike faglige synspunkter og politisk oppmerksomhet.
Avhandlingens første del ser på styringsrutiner innenfor transport- og justisområdet. Et sentralt funn er at styringsrutinene i transportsektoren til dels er overutviklet og «unødvendige», mens de innenfor rettssektoren og på nasjonalt fylkesnivå er underutviklet. Et annet funn er at mens Statens vegvesen har betydelige ressurser til rådighet, og jevnlig arbeider for å bedre kunnskap og praksis, er trafikksikkerhet en liten og rutinepreget oppgave innen justissektoren.
Avhandlingens andre del studerer prosessen med å utarbeide «Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg 2014–2017». Analysen viser at selv om noen tiltak kan betegnes som mer "populære" enn andre (eksempelvis er skolekampanjer mer populært enn fartskontroller), kan ikke dette alene forklare den observerte skjevheten i valg av tiltak. Olsen finner derimot at ulike institusjonelle praksiser og ulikheter i kompetanse blant aktørene spiller en betydelig rolle.
Avhandlingens tredje del ser på nettverk og nettverksstyring i fire fylker. Olsen finner at det fylket som hadde en nettverksstyring som var best tilpasset nettverksstrukturen også oppnådde de beste resultatene på trafikksikkerhetsområdet. "Feil" i prioriteringene i de tre andre fylkene kunne til en viss grad spores til mistilpasninger mellom nettverksstruktur og nettverksstyring.
